På de forblåste åsryggene tar Jema-brødrene veien forbi vindturbiner som strekker seg så langt øyet kan se, hvor storfeet deres pleide å beite om vinteren. Klimanød eller ikke, for disse reindriftsutøverne må turbinene bort.
«Før var området perfekt for reinen vår. Stedet var ulastelig, fri for menneskelig aktivitet. Nå er alt ødelagt”, klager den yngste, Leif Arne, bak rattet på sin 4×4. En moderne quixote, medlemmer av den samiske minoriteten i Nord-Europa har grepet til våpen mot store vindprosjekter og annen «grønn» infrastruktur, som de anklager for å påvirke deres levebrød og inngrep i deres forfedres tradisjoner.
En klassisk crock pot vs. iron pot-historie, men denne gangen kan crock pot ende opp med å vinne. I en rungende kjennelse fant Norges Høyesterett i oktober at to vindparker på Fosen-halvøya på Vestlandet krenket seks samiske familiers rett, inkludert Jma-brødrene, til å praktisere sin kultur, i strid med en tekst fra FN. den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
Sammen med fire mindre naboanlegg utgjør de aktuelle parkene, Storheia og Roan, den største vindparken på land i Europa, med en samlet kapasitet på 1.057 MW, nok til å dekke energibehovet til over 170.000 boliger.
Hvis de 11 sorenskriverne i landets høyeste rettsinstans enstemmig erklærte ugyldig og ugyldig ekspropriasjons- og utnyttelsesfullmaktene som ble gitt for byggingen av de 151 turbinene, sa de imidlertid ingenting om deres skjebne… «Disse turbinene må demonteres.» For Jma, oppdrettere fra far til sønn i utallige generasjoner, er det ikke rom for tvil.
Fullført i 2020, frarøver Storheia vindkraft dem, sier de, det «beste» av de tre beitene som de vekselvis gjeter storfeet sitt til om vinteren.
Nomadisk beveger reinen seg med årstidene for å se om laven, mosen de lever av, spesielt i den kalde årstiden, er grønnere andre steder.
– Ikke et reinsdyr her –
Sløyfe på skulderreim, Jma’s år, John Kristian, skanner horisontlinjen med hvite hansker med kikkerten. Ikke engang skyggen av et reinsdyr rundt. – I dag er det umulig for reinen å komme hit med alle de vanlige plagene som skyldes at turbinene snur og snur og skremmer dem. Og så bråker de så mye, forklarer han.
«Det er også veier… Her er naturen fullstendig ødelagt. Bare stein og grus gjenstår.»
For Høyesterett hadde en underrett foreslått at tapet av denne jorda skulle kompenseres med økonomisk kompensasjon for å tillate gjetere å fôre storfeene sine med fôr om vinteren.
Netto negativt av interessentene. – Reinen må finne mat selv. Hvis det er vi som gir dem fôr, er det ikke lenger en tradisjonell avl, forklarer Leif Arne.
Men hvis ingenting blir gjort, vil Jma måtte redusere flokken sin på grunn av mangel på tilstrekkelig beite, hvis størrelse de ikke nevner fordi «det ville være som om vi forkynte hvor mye penger vi har i banken.» .
Som 55-åring lever Leif Arne allerede på knivseggen: i retten uttalte han at aktiviteten hans kun hadde gitt en margin på under 300 000 kroner (mindre enn 30 000 euro) i 2018. Færre dyr, og c Det er all levedyktigheten til dens løfting som flyr bort.
For øyeblikket venter løsninger. «Vi ser svært alvorlig på Høyesteretts dom (…) Vi ønsker selvfølgelig å rette opp i situasjonen, sier Torbjørn Steen, talsmann for Fosen Vind, konsortiet som driver det meste av vindparken.
– Neste steg er å definere driftsbetingelsene som garanterer at vi kan drive disse vindturbinene uten å krenke rettighetene til reindriftsutøvere eller true beite. Det vi foretrekker nå er rett og slett en dialog med løfterne, lover han.
– Dantesk dilemma –
Hovedaksjonær i det inkriminerte prosjektet gjennom det offentlige konsernet Statkraft, er den norske stat kastet inn i et skremmende dilemma.
Hvordan håndheve rettens avgjørelse og bevare samenes rettigheter uten å gå på bekostning av viktige økonomiske interesser – de seks parkene til Fosen vindkraftverk koster til sammen over 1.000 millioner euro – og heller ikke en allerede langsom økologisk overgang?
Storheia og Roan alene leverte mer enn 20 % av vindkraften som ble produsert i Norge i 2020, ifølge Fosen Vind.
Olje- og energiministeren, som hadde gitt de ugyldige konsesjonene, ba umiddelbart om ytterligere ekspertise.
– Vi har ikke bestemt oss for om fasilitetene vil kunne forbli på plass helt eller delvis, sier statsråd Marte Mjs Persen til AFP.
En skuffelse for samene som ser på det som en måte å kjøpe tid på mens turbinene fortsetter å gå i full fart, ja til og med en måte å unngå rettsavgjørelse på på sikt. – Staten må erkjenne at det i 20 år har blitt begått alvorlige og viktige feil, og det kan den gjøre ved å be om unnskyldning, reagerer president Silje Karine Muotka i Sametinget i Norge.
– Og konkrete handlinger må følge: kansellere driftstillatelsen, rent og greit demontere vindturbinene, restaurere området, revegetere det og returnere det til oppdretterne, sier han til AFP.
For hver dag som går mister Sissel Stormo Holtan, en 40 år gammel vektløfter, litt mer troen på rettferdighet. Han kjempet mot Roan vindkraftverk, mente han. «Vi vant, men ingenting skjedde. Det er rart å måtte kjempe igjen og det føltes urettferdig,» sier han og gir baller av cladonia til en ung foreldreløs hjort, nå helt tam.
Smilende og ergerlig på samme tid, innrømmer han sin tretthet. – Jo før de demonterer turbinene, jo raskere kan vi gjenbruke området, sier hun. Før han la til, sa opp: «Dette området, jeg tror ikke jeg kan gjenbruke det en dag. Kanskje datteren min eller barnebarna mine…».
– Vetorett? –
Et urfolk som tradisjonelt har levd av reindrift og fiske, samene, tidligere kalt lapper, har en smertefull historie.
Dette fellesskapet med rundt 100 000 medlemmer spredt mellom Norge, Sverige, Finland og Russland var gjenstand for brutale assimileringsforsøk på 1900-tallet, og «deres» land er i dag beplantet med energi, gruvedrift, motorveier eller turisme.
Før Storheia og Roan har det dukket opp andre vindparker i disse regionene og andre er under bygging eller planlagt. Samarbeidsforum mellom sametingene i Norge, Sverige og Finland, Sametingsrådet krever i dag en slags vetorett.
Ethvert vindprosjekt må godkjennes av det lokale samene og deres folkevalgte, ellers må det suspenderes, heter det i en uttalelse vedtatt i januar 2021.
Selv om rådet erkjente at «klimaendringer er et alvorlig problem som påvirker det samiske samfunnet», mente rådet også at tiltakene for å dempe dem «ikke må ha en negativ innvirkning på folkenes kultur og levekår». Den norske Høyesteretts kjennelse bringer vann til hans mølle.
Avgjørelsen kan ifølge mange kommentatorer utgjøre en rettslig presedens som kan påvirke andre infrastrukturprosjekter i de enorme territoriene der samene bor, i Norge og i nabolandene.
– Andre selskaper vil tenke seg om to ganger før de starter et prosjekt uten at lovligheten tidligere har vært testet i retten, sier Susanne Normann, forsker ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Problemstillingen er den samme i hele Norden.
I Finland, en nasjon som streber etter å bli ledende innen elektriske batterier, er det gruveprosjekter, kanskje til og med mer enn vindturbiner, som gir samene det vanskelig.
Spesielt i sikte hans: to prospekteringstillatelser gitt på tundraen nær byen Enonteki (nordvest), foran kjent for sitt imponerende landskap og som visstnok skjuler viktige mineralressurser.
– «Dobbel straff» –
Opprørt over de økologiske ødeleggelsene som gruvedrift kan ha forårsaket i andre deler av landet, samlet samene i 2020 over 37 000 underskrifter på et opprop som kritiserte administrasjonen for manglende samråd med befolkningen og konsekvensutredning i lokal reindrift. .
Samene lever først og fremst i Arktis, en region som varmes opp tre ganger raskere enn planeten, og ligger i forkant av klimaendringene. – Vi som har bodd og jobbet her hele livet ser vegetasjonen endre seg, området der trærne vokser forskyves, permafrosten smelter, nye arter av insekter og planter kommer til, sier Matti Blind Berg, som driver reindrift ved Kiruna. nord i landet. Sverige.
Langt mer svingende enn før veksler termometeret mellom perioder med kulde og tø, og dekker bakken med tykke islag som kan hindre rein i å få tilgang til lav og drivstoffkonkurranse mellom gjetere om beiteområder.
I denne til tider allerede eksplosive konteksten øker vindparker, årer av kobber eller sjeldne jordarter bestemt for en stadig mer elektrifisert økonomi, og skoger plantet for bioenergibehov bare presset på landet. — Jeg har full forståelse for at vi trenger en økologisk overgang, jeg er den første til å si det, sier Matti Blind Berg. — Men jeg synes det er mildt sagt merkelig at en grønn omstilling går på bekostning av naturen.
For Susanne Normann, ved Senter for utvikling og miljø, representerer klimaendringene «en dobbel sanksjon for urfolk». «Non seulement ils sont parmi les plus exposs aux effets du changement climatique mais ils doivent aussi en payer le prix sous la forme de parcs oliens et de barrages hydrolectriques btis sur leurs territoires au nom de la lutte contre le rchauffement», note-t- henne. «Hvor er rettferdigheten når du vet at de selv bidrar veldig lite til det?»
AFP
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»