Fra mandag 20. juni til søndag 26. juni vil Ramier-fasilitetene gå tilbake til internasjonal tennis for en åpning som går tilbake til sin normale konfigurasjon etter pandemien. En avtale nøye forberedt av minibanken.
Hetebølgen som er ventet denne uken vil ikke være nok til å dempe entusiasmen til de ansvarlige for minibanken, med sin president Michel Orliac i spissen, før den tradisjonelle internasjonale turneringen.
«For to år siden var det ingen turnering på grunn av stengingen av kretsen, men vi arrangerte likevel en amatørturnering i september, i samarbeid med klubben Saint-Etienne-de-Tulmont. I fjor ble turneringen arrangert, men med tilpasninger. I år er det endelig retur av arrangementet under de vanlige forholdene, med amatørturneringen som teller mot La Dépêche du Midi Snowshoe-kretsen, som går foran den internasjonale turneringen. Vi kan bare glede oss, og alle har jobbet for å gjøre denne kampen til en flott tennisfeiring.
Med ettermiddagene forbeholdt samarbeidspartnere, torsdagsmøtet for avdelingspresidentene i Occitanie-komiteene, onsdagsdagen forbeholdt barn (nesten 300) i samarbeid med avdelingskomiteen og avdelingen, byskoler som vil være vertskap alle hverdager, er det ingen tvil om at denne 2022-turneringen markerer den store returen av den gule ballen til Ramier.
Kvalifisering på mandag, hovedturnering på tirsdag
Hvis statistene viser mye lovende når det gjelder selve spillet, ser alle lysene ut til å være grønne. «Turneringen vår er fortsatt utstyrt med $25 000, og vi vil ha en ny supervisor, Philippe Gros. Som forrige sesong vil den endelige trekningen begynne tirsdag 21. juni, og mandag er nå kvalifiseringsdagen, den vanskeligste dagen fordi vi har 24 kamper igjen å spille”, insisterer Michel Orliac.
Presidenten for avdelingens tenniskomité, Philippe Chaumerliac, kan også være henrykt: «Denne turneringen i Montauban er den andre i Occitanie når det gjelder begavelse, den er ingenting. Hvert år har vi muligheten til å ønske fremtidige mestere velkommen. Jeg er sikker på at nok en gang vil de som skal være der neste uke lyse opp de internasjonale bordene etterpå. Og det er vi stolte av.»
Harold Mayot og Gabriel Debru som headliners?
Hvis selvfølgelig den endelige listen ikke er kjent ennå, kan vi nesten kunngjøre at Harold Mayot bør være en av toppseedene på finalebordet, og et av håpene til tricolor tennis. Vinner av 2020 junior Australian Open i Melbourne, også en semifinalist i Wimbledon, han burde være en del av påmeldingslisten. «Vi håper også å ha den siste French Open juniorvinneren for noen dager siden, Gabriel Debru,» insisterer Philippe Chaumerliac.
I påmeldingslisten vil vi også legge merke til en viss Zverev, men han er selvsagt ikke den uheldige taperen av Roland-Garros semifinale mot Rafaël Nadal. Til slutt må klubben og det franske forbundet invitere ytterligere to spillere, dette bør gjøres i løpet av de neste dagene.
Store navn i Montauban-turneringsvinnerne
Siden 1976 har Montauban-turneringen vært en ekte grobunn for mestere. Og det var Christian Bîmes, den tidligere presidenten i det franske tennisforbundet, som var den første til å løfte vinnercupen. Siden den gang har mange tatt sine første skritt på Tarn-et-Garonne-anlegget.
Blant de mest kjente navnene har mange kommet seg inn i tennisverdenen og er til og med fortsatt en del av den. Det skal også bemerkes at i 1993 var det en viss Christian Ruud som vant. For de som følger tennisnyhetene er nordmannen ingen ringere enn faren til spilleren som for noen dager siden nådde Roland-Garros-finalen, og tapte mot Rafaël Nadal.
Pierre-Hugues Herbert, vinner her i 2012.
Vinnere. 1976, Christian Bimes; 1977: Fabien Boudet; 1978, 1979, 1983 og 1984: Trevor Allan (Australia); 1980: Bernard Balleret; 1981 og 1985: Jerome Potier; 1982: Mansour Bahrami (Iran); 1986: Loic Courteau; 1987: Francisco Yunis (Argentina); 1988: Cyril Suk (Tsjekkoslovakia); 1989: Johan Kjellsten (Sverige); 1990: Arnaud Boetsch; 1991: Oliver Soules; 1992: Gauthier Dock; 1993: Christian Rudd (Norge); 1994: Martin Sinner (Tyskland); 1995: Johan Van Herck (Belgia); 1996: Adrei Pavel (Romania); 1997: Oliver Mutis; 1998: Edwin Kempès (Nederland); 1999: López Morón (Spania); 2000: Jean-Rene Lisnard; 2001: Oliver Gross (Tyskland); 2002: Richard Gasquet; 2003: Juan Pablo Guzmán (Argentina); 2004: Alejandro Calatrava (Spania); 2005: Edouard Roger-Vasselin; 2006: Lamine Ouahab (Algeria); 2007: Lammer Mickaël (Sveits); 2008: Nicolas Coutelot; 2009: Andreas Halder-Maurer (Østerrike); 2010: Laurent Rochette; 2011: Jorge Aguilar (Chile); 2012 og 2013: Pierre-Hugues Herbert; 2014: Tristan Lamasine; 2015: Gleb Sakharov; 2016: Samper Montaña Jordi (Spania); 2017: Fabien Reboul; 2018: Juan-Pablo Ficovich (Argentina); 2019: Thiago Seyboth Wild (Brasil); 2021: Franco Agamemone (Italia).
«Musikknerd. Øljunkie. Freelance introvert. Uunnskyldende nettelsker. Amatørkommunikatør. Reisenerd.»