Europas mening: kammeret selv har skylden for «tilleggsgodtgjørelsene»

Politisk har Venezia-kommisjonens analyse av rettsstaten i Nederland i spørsmålet om ytelser endt i en nedgang. Landet synesdyktig og villig» å fikse mangler. Det tok for lang tid, familier ble hardt skadet, og klagerne møtte for mye motstand. Men totalt sett er dette en velfungerende rettsstat. Nederland motta forslag betyr som «Noe å tenke på «. Ingen strenge anbefalinger.

Men det faktum at den europeiske «rettsstatskontrollen» har vært her er fortsatt en skam. På podcasten Pålitelige kilder (lyttetips) Det ble korrekt slått fast at Representantenes hus og spesielt president Bergkamp nå må komme i arbeid. Venezia-kommisjonen skylder hovedsakelig på rotet med (medlovgiver). Og mindre hos skattemyndighetene eller statsråd. Kammeret kan i stor grad regulere denne «nye forvaltningskulturen» på egenhånd. For eksempel å styrke opposisjonens makt: tillate parlamentariske konsultasjoner og høringer hvis bare 30 medlemmer ber om det. Frigjør mer budsjett for å overvåke kvaliteten på lovgivningen, for eksempel et oppdrag til en permanent parlamentarisk komité. Still statsrådet spørsmål selv oftere. Og så hør på det, legger jeg til. Innlemme prinsipper for godt styresett i lovforslag som standard. I det minste kreve mer bemanning og budsjett for Kamerwerk i nasjonalbudsjettet.

Men fremfor alt, stopp revisjonen ved å avfeie regjeringsfraksjonene som illojale, speilbildet av arbeid i en annen del av «byrdene». Venezia-kommisjonen fant parlamentarisk gransking av «tilleggsavgifter» ganske ineffektiv, ettersom bare noen få parlamentarikere deltok. Deretter gikk det år før huset som helhet gjorde noe med det. Riksombudsmannen sto i den samme ørkenen og skrek, også praktisk talt ignorert av salen. Det kan også lett gjøres annerledes.

Det var hovedsakelig huset selv som vedtok en mangelfull lov. Effektene av dette ble forsterket av «alt eller ingenting»-tilnærmingen som skattemyndighetene senere signerte i loven og dommeren korrigerte for sent.

Det var også trøst. Lignende dramaer utspant seg i Norge og Irland med rasende håndheving av sosial lovgivning. I Norge mente sentralstyret i årevis det som tok stønaden hans å reise til utlandet var i strid med loven. Dette førte til tvangsrefusjon, avslag på ytelser eller fengsel for svindel. I ettertid viste denne praksisen seg å være et åpenbart brudd på folkeretten, som ikke ble lagt merke til av implementeringen, rettsvesenet eller parlamentet. I Irland var det en langvarig praksis med feil innsamling av personlige bidrag i langtidspleie. Slike bidrag kunne ikke være lovpålagt, men i tre tiår mente praksisen det. Begge land opplevde en lignende rettsstat AHA– eller oh-fan-øyeblikk der dommeren grep inn.

Hva annet bør Huset først og fremst være opptatt av? For å begynne med det «Rettssikkerhet«er mer enn regjeringens plikt til å følge loven. Men at det også må være garantier mot «irrasjonelle, irrasjonelle, urettferdige eller lammende konsekvenser». Det er først og fremst opp til Stortinget å sørge for dette, eller i det minste forhindre det. Og så finansiere rettspleien, ombudsmannen og rettshjelpen på en slik måte at rettsvern ikke er en illusjon. Subsidieloven var et øyesår. Utsatt for svindel på grunn av høye forskudd med sene kontroller, for store regnskapskrav, overdreven gjenvinning, dårlige prosedyrer.

Først etter alt oppstyret, i 2020, ble det lagt til en vanskelighetsklausul flukt i tilfelle uforutsette konsekvenser (deprivasjon) av rettshåndhevelse. Selv om statsrådet allerede har bedt om det. Det faktum at lovgiver ikke handlet på grunn av en slik bestemmelse kan forårsake en bølge av søksmål, blir møtt med sterk fordømmelse av kommisjonen. «Det er her parlamentet kan ha sviktet». Da deaktiverer man bevisst en kontrollmekanisme i rettssikkerheten fordi man er redd for kostnader og forsinkelser. Resultatet er da det motsatte. Vennlig hilsen fra Venezia.