Lydene til Beyoncé, 50 Cents og Eminem braker fra mp3-spillere, Irak-krigen er i sentrum av geopolitiske spenninger og «Zidanes gjeng» har nettopp blitt feid inn i gruppespillet i verdensmesterskapet i 2002, bare fire år etter at de ble kronet.
I denne gamle nyheten, Frankrikes damelag Han oppnådde bragden, som gikk nesten ubemerket hen, med å kvalifisere seg til det første verdensmesterskapet i historien. Den 16. november 2002, foran 23 680 tilskuere i ly i buktene ved Stade Geoffroy Guichard i Saint-Etienne, slo det franske laget England (1-0) i et sluttspill, en opplevelse uten sidestykke for Les Bleues.
«Det har vært en eksepsjonell følelse å nå sluttfasen av konkurransen for første gang», minnes den tidligere spissen til de blå, Marinette Pichon. «Vi følte en glød og en lidenskap som vi aldri hadde kjent før, vi var ikke vant til det.»legger Laura Georges til, hvis følgesvenner på den tiden startet en festlig dans til rytmen til sommerhiten, Asereje av ketchupene.
Med den historiske billetten i hånden, ble det franske laget drevet et år senere, i september 2003, til den store fotballverdenen i USA, erklært et vertsland på slutten av sitt liv, da Kina, utpekt til å organisere arrangementet, ble infisert av SARS.
Vi var ikke kjent, det var ikke engang 40 000 rettighetshavere på den tiden.
De 21 spillerne i tricolor-laget ankommer Philadelphia uten for mange referanser før de møter Norge, en av favorittene, i sitt første gruppespill.
Fordi på begynnelsen av 2000-tallet Fransk fotball for kvinner den er i sin spede begynnelse og sliter med å finne sitt publikum. «Vi var ikke kjent, det var ikke engang 40 000 rettighetshavere på den tiden. Mesterskapet var fortsatt veldig amatør, jentene jobbet og trente på ettermiddagen», beskriver den tidligere forsvareren, Laura Georges.
Den nåværende generalsekretæren i det franske fotballforbundet (FFF) var 18 år gammel da hun konkurrerte i verdenscupen og fortsatte studiene. I likhet med henne var Blues for de fleste kvinnelige studenter ENTEN kroppsøvingslærere og de hadde sagt opp jobbene sine eller tatt permisjon med lønn for å sette sine føtter på den grønne amerikanske grunnen.
Bor langt unna verdensmesterne fra 1998, millionærene eller de nåværende franske spillerne som fotball nå er deres handel for. I 2003 er det imidlertid noen som skiller seg ut, som f.eks Marinette Squab. Angriperen tar på seg stegjernene på plenen hennes i Philadelphia, hvor hun spiller i det profesjonelle amerikanske mesterskapet og får betalt for å utøve sporten sin. De siste årene har disiplinen fått en enestående skala i onkel Sams land.
Les også:
Plikt til omskolering og for lav lønn: den daglige oppfinnsomheten til idrettsutøvere på høyt nivå
En første under dekke av stereotypier.
«Jeg kom dit, jeg levde det med store øyne, banene var fantastiske, stadionene mye større, det var noe flott,» beskriver Sonia Bompastor, forsvareren for Les Bleues, nå trener for Olympique Lyonnais. Hvis fansen og publikum fortsatt ikke fyller stadionene, tiltrekker kampene i snitt 37.000 seere.
På den andre siden av Atlanterhavet, i Frankrike, hvis spenningen ble kjent rundt kvalifiseringen, et år tidligere, har entusiasmen lagt seg.
Vi ville vise at vi kunne det, vi måtte holde oss i live i konkurransen.
«Etter kvalifiseringen var det ingen igjen»husker Marinette Pichon, som scoret det første målet for Les Bleues mot Sør-Korea (1-0) og samtidig den første seieren i turneringen. Vi ønsket å vise at vi kunne gjøre det, vi måtte holde oss i live i konkurransen.»
Feilen ligger i stereotypiene som råder rundt disiplin i Frankrike. «Hver dag møter jeg skeptikere som forteller meg at fotball defeminiserer, at det er farlig for kvinner.»informerte deretter kapteinen på Blue, Corinne Deacon, i et intervju i Utgivelse i 2003.
For hver kamp av det franske laget, spillerne mottok rundt 250 franc (dvs. 50 euro), med litt høyere premie i verdenscupen. «3000 euro for forberedelser og kamper, det var maks i minnetdetaljer en av deltakerne. Men penger var ikke vår motivasjon på den tiden.»
Til sammenligning får spillere som deltar i verdensmesterskapet i Australia i år (minst) en bonus på $30 000, betalt av FIFA.
Les også:
VM for kvinner 2023: Spillerne vil tjene tre ganger mer enn i 2019 (men fortsatt mye mindre enn mennene)
20 år senere, fortsatt ikke en profesjonell
«Innen ti år vil vi uten tvil kunne snakke om semiprofesjonalitet», lovet imidlertid, trener den gang, Elisabeth Loisel.
Men, Fransk kvinnefotball er den dag i dag fortsatt ikke-profesjonell.. «Siden 2003 har disiplinen utviklet seg mye, men ikke raskt nok.»beklager Marinette Pichon.
Det er nødvendig at alle spillerne kan utvikle seg under de beste forholdene og leve fra det, for å vekke kall og entusiasme.
«Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår, vi har ikke seilt med entusiasme for 2019-VM i Frankrike og vi har falt bak andre europeiske nasjoner som har blitt profesjonelle. Det er nødvendig at alle spillerne kan utvikle seg under de beste forholdene og leve fra det, for å vekke kall og entusiasme.observerer Sonia Bompastor, som driver kampanje for opprettelsen av en profesjonell liga.
Stemmet i juni av FFF, bør det se dagens lys i 2024.
Dersom Azuls kurs stoppet på slutten av gruppespillet etter en avgjørende uavgjort mot Brasil (1-1), har spillerne integrert rollen som pionerer gjennom årene. «Vi var de første som opplevde det, men før oss hadde tidligere spillere fra 70- og 80-tallet også banet vei for oss ved å spille i uoffisielle internasjonale konkurranser.» minnes Laura Georges.
engasjerte pionerer
Hvis noen generasjons 2000 spillere har holdt kontakten og andre har falt ut av syne, flere av dem fortsetter å jobbe for utvikling av sin disiplin, som trenere for damelag, som sandrine soubeyrand (Paris FC) og sonia bombastor (DEN); i troppen til den nye manageren Hervé Renard (som etterfulgte Corinne Deacon) som Sabrina Viguier ; eller langt fra de franske plenene, som Marinette Pichon som snakket om distribusjon av TV-rettigheter til verdensmesterskapet i 2023.
Jeg skulle ønske vi slapp å kjempe for TV-rettigheter til en stor konkurranse eller dårlig bakke lenger, og fokusere på ytelse.
«Vi har banet vei, noen ganger i skyggen, men vi var forbilder for noen jenter som ikke turte å utøve denne disiplinen, utvikler den nest beste scoreren i historien til de blå. I dag er spillerne nærmere anerkjennelse, men jeg skulle gjerne sett at vi slipper å kjempe for TV-rettigheter til en stor konkurranse eller dårlige pitcher, og fokusere på prestasjon. Og jeg vil fortsette å kjempe.»
Les Bleues spilte sin første gruppekamp mot Jamaica denne søndagen 23. juli 2023 (0-0), deretter møter de Brasil (29. juli) og Panama (2. august), under de eldstes våkent øye.
Les også:
Fransk fotballag for kvinner: Hervé Renard ønsker bedre støtte til spillermødre
«Matfan. Ølekspert. Tv-maven. Zombie-evangelist. Profesjonell problemløser.»