Atle Eide: Lakseoppdrett er i ferd med å bli Norges tapte mulighet

Følgende er en meningsartikkel skrevet av SalMar Aker Ocean President Atle Eide, opprinnelig publisert på norsk på IntraFish.no.

Stadig flere laks og ørret hoper seg inn i områder som er for små. Antall utsatte smolt i 2022 økte med 5,8 %, mens volumet av tillatelser (areal) økte med 1,5 %. De samme tallene for året før var 3,5 % og 1,5 %.

Dette resulterer i høyere kostnader, høy dødelighet og aggressive angrep av lus.

Etter presentasjonen av tallene for fjerde kvartal anslår flere analytikere at lakseoppdrettskostnadene bør gå ned. Omkvædet var: «Det blir bedre neste år». Faktum er at situasjonen blir verre.

Kostnaden for å produsere laks har økt hvert år siden 2010, med unntak av 2012, da den gikk litt ned. I 2022 vil det ifølge de første anslagene nå et rekordnivå.

Hvis disse biologiske utfordringene fortsetter, vil det snart bli mer lønnsomt å produsere laks i terrestriske systemer. I store og voksende markeder som krever flytransport, vil produksjonen på land også være mer miljøvennlig.

Hvis jeg var norsk statsminister, ville denne utviklingen bekymret meg. Laks kan være en tapt mulighet hvis ikke Norge spiller med.

Regjeringen sammenligner gjerne lakseoppdrett med oljenæringen når det gjelder den såkalte «landrente»-skatten. Men heller enn å stole på likheter for å rettferdiggjøre skatten, bør du se på forskjeller i hvordan regjeringen har støttet de to næringene, hvis det er veksten du er ute etter.

Den norske regjeringen bruker massive, målrettede forvaltningsressurser for å fremme vekst i utvinningsområder hvor selskaper kan søke om å produsere olje. Oljeselskaper – hvorav mange for øvrig er utenlandske giganter – presenterer seg ved et «fast bord». Den bemerkelsesverdige veksten i norsk oljesektor har blitt mer enn tilrettelagt av regjeringen.

Når det gjelder lakseoppdrett, gjør staten praktisk talt ingenting. Fylker og kommuner har gjennomført en tungvint og byråkratisk prosess der saksbehandlingsressurser ofte er utilstrekkelige.

Når en dyrker har funnet et passende område, som å lete etter en nål i en høystakk, er det ingen hjelp å få området godkjent. For oljenæringen markerer Staten vei og bereder grunnen. For landbruksnæringen er ikke staten fullt ut til stede i prosessene.

Og nesten ingen nye områder godkjennes. De siste to årene har veksten i antall lisenser vært under 1,5 %. Veksten av tilgjengelige overflater økte med 1,5 %. Denne marginale veksten står i sterk kontrast til regjeringens uttalte mål om å gjøre landbruket til en vekstsektor.

Unnlatelse av at staten iverksetter tiltak for å øke antall og kvalitet på jordbruksarealer resulterer i økte kostnader og stans i vekst og utvikling. I verste fall fører oppgivelse og fravær av staten til forverring av dyrehelsen og fall i lønnsomhet.

Fremover vil veksten av lakseproduksjonen skje på land, nær de viktigste forbrukermarkedene. Billigere og mer økologisk. Laks vil være «den tapte muligheten».

Hvorfor vil ikke staten legge til rette for ansvarlig vekst og utvikling av en fornybar og bærekraftig ressurs, laks, når den er forberedt på å gjøre alt for å skape vekst i oljesektoren?

Hvorfor brukes så store ressurser for å legge til rette for vekst i oljeproduksjonen, men ingenting for bærekraftig lakseproduksjon? Burde vi ikke gjøre det motsatte?

Er det fordi arbeidsplassene er i små kystsamfunn og ikke i storbyer? Eller mangler laksenæringen globale oljeselskapers makt og ressurser til å påvirke myndighetene?