— Loven krever 72 timers varsel, forklarer ordfører Jan Ove Tryggestad sikkert byer av kommunen, inkludert Geiranger og naboen Hellesylt, som ville bli hardest rammet og mange av innbyggerne ville ikke ha noe sted å gå.
Magien i Geiranger forsvinner når jeg går inn i et av de mest avanserte skredvarslingssentrene i verden. Den ligger i den nærliggende industribyen Stranda, som også er under tsunamivarsel. Pless sitter foran skjermer som viser geotekniske grafer, målinger gjort med instrumenter montert på en ti minutters helikoptertur over den tidligere Åkernes-gården.
I 1963 falt en stein fra Mount Toc i Italia og traff en av de høyeste byttedyr i verden og drepte 2000 mennesker. Denne tragedien førte til etableringen av det første skredvanndreneringssystemet i Canada, fulgt av andre i New Zealand og i Sveitsiske alper. Den konstante og kontinuerlige dreneringen av nedbør fra fjell kan skape nok friksjon mellom bergbruddene til å midlertidig stabilisere bergoverflaten. Dette har vært tilfellet i 35 år på et kanadisk sted og på andre steder hvor det måtte installeres ytterligere gråtehull for å opprettholde stabilisering.
«Åkernes-sprekken vil etter hvert bevege seg raskere. Vi kan imidlertid ikke forutsi hvor raskt det vil gå før den kollapser, sier Pless, som vil reise til Canada i høst for å evaluere dreneringen. «Den kan vokse 50 centimeter om dagen eller 50 centimeter i året. Det gjenstår å se når, og det er det som er vanskeligheten. »
Første gang jeg prøvde å fortøye en båt mens jeg gikk langs den bratte fjordveggen, fant jeg meg selv i å hjelpe noen turister hvis kano hadde kantret etter kuling og kraftig regn (disse «floningene», som lokalbefolkningen kaller dem). stadig hyppigere med klimaendringer). Under mitt andre forsøk (hvor jeg ble advart om risikoen for giftige slanger) Jeg ble stående alene på en brygge, vinket til en båt med turister og lurte på hva jeg hadde fått meg til. Ved den ødelagte løypen trodde jeg at en enkelt baseball-størrelse kunne drepe meg. Men det er under denne ensomme turen, blant fuglesangen og fossefallat jeg forsto hva som presset landsbyboerne til å bli.
Etter å ha reist 270 meter langs fjorden, så jeg en historisk forlatt gård, Skagefla, hvor foreldre før den delvise ødeleggelsen under et skred i 1873 bandt tau rundt barna sine for å hindre dem i å falle i fjorden. Så gikk jeg ved siden av en annen gård, Knivsflåsom etterkommerne av de opprinnelige eierne gjør om til sommerbolig.
«Naturens fare er en del av våre liv», sier Monja Mjelva, hvis svoger bygger om Knivsflå og hvis svigerfamilie eier Union Hotel av Geiranger i 125 år.
Nedstrøms fjorden, hjemme hos historikeren Astor Furseth, ser vi at en bit av fjellveggen mangler, skylt bort av den berømte 17 meter lange Tafjord-tsunamien, som tok livet av 41 mennesker i 1934. De mange overlevende intervjuet av Astor Furseth Aldri Han snakket om hva som skjedde før han spurte dem femti år senere.
«En mann som hadde mistet søsteren sin og så vidt hadde rømt begynte å gråte da han prøvde å fortelle meg historien sin,» husker han. Furseth. «Så ringte han meg for å spørre om vi kunne prøve igjen. Akkurat det samme skjedde. »
Jeg tenker på Åkernes som en guttunge som rodde båten sin til skolen i fjorden, da han så vidt slapp unna en annen stein som veltet nedover fjellet og braste inn i fortøyningsbøyen hans. Under alle de berømte skredene i regionen (de i Lån i 1905 og 1936) familien hans flyttet ikke.
Til tross for at de er klar over risikoen, har få innbyggere forlatt Geiranger. I stedet gravde de kløfter for å beskytte seg mot steinsprang og bygde hjemmene sine rundt skredstier. For i Geiranger, uansett hvor uforutsigbar og farlig naturen er, forblir dens skjønnhet evig.
«Gamer. Faller mye ned. Ivrig baconfan. Webaholic. Ølgørd. Tenker. Musikkutøver.»