Belgia
Først av alt, form verdensmester, verdensmester hvis du tenker på hvor mange dager det tok. Den rekorden går tilbake til 2011, da våre naboer i sør først installerte et nytt kabinett 541 dager etter valget. En stund så det ut til at belgierne skulle slå sin egen rekord i fjor, men til slutt kom den bare ikke dit (selv om en 493-dagers line-up selvfølgelig også er lang).
Resultatet etter disse 493 dagene: en koalisjon med ikke mindre enn syv partier. Det som gjør ting vanskelig for belgierne er at landet deres er delt inn i regioner, hvorav Flandern og Vallonia er de største. Innbyggerne i disse to regionene stemmer svært forskjellig. I Flandern er partier fra høyre til ytre høyre populære, i Vallonia fra venstre til venstre. Resultatet: en regjering kunne bare dannes med den flamske høyre N-VA og venstre for PS Walloon.
Prøv så å få dem til å danne en koalisjon. En koalisjon som ville danne de etablerte partiene uten de ekstreme partiene på begge sider. Som et resultat, etter 493 dager, viste den såkalte «Vivaldi-koalisjonen», oppkalt etter komponisten, seg å være det beste alternativet. De fire årstidene, Vivaldis mest kjente verk, ble de fire politiske familiene: sosialister, grønne, liberale og kristendemokrater dannet sammen den nye regjeringen.
Men det betyr en syvpartiregjering. Gjennombruddet kom for øvrig fordi avgjørelser i materielle spørsmål og sensitive spørsmål (som abortloven, som partene har svært ulike meninger om) ble skrinlagt.
Østerrike
Østerrike overrasket også i fjor med en spesiell koalisjon. Kansler Sebastian Kurz» konservative kristendemokratiske ÖVP bestemte seg for å slutte seg til De Grønne. I halvannet år før det regjerte Kurz fortsatt sammen med høyreekstreme FPÖ.
Den koalisjonen falt fra hverandre på grunn av en politisk skandale i FPÖ. Etter år med samarbeid var sosialdemokratene lei av ÖVP. Derfor så De Grønne ut til å være det eneste alternativet igjen.
– At et slikt samarbeid etableres skyldes også at partiene la fram en svært detaljert koalisjonsavtale, sier statsviter Mariken van der Velden ved VU-universitetet i Amsterdam. «Det er også veldig tydelig hvilke saker partene helst ikke vil diskutere sammen og derfor gå videre.»
Det er også en «klar avveining», sier Van der Velden. «Klimaet er borte for De Grønne, det samme er Sosial. Innenriks, finans og EU har derimot blitt ÖVP-porteføljer. De Grønne forsto at landet måtte styres, men samtidig han ønsket å ha en stemme i saker som partiene har en viss kontroll, fordi statssekretæren ofte er på den andre siden enn ministeren.»
Danmark
Det prinsippet, å kunne formidle sine verdier i de aktuelle departementene, skjedde også i Danmark. I 2015 oppnådde landet ifølge Van der Velden en overraskende koalisjon: en mellom Venstre (landbruk), Liberal Alliance (liberal) og Dansk Folkeparti (konservativ, en slags PLHIV fra Danmark).
Spesielt overraskende: en koalisjon med mange partier etter dansk målestokk. «Tre kamper er eksepsjonelt i Danmark,» sier Van der Velden. «Vanligvis styrer de med en minoritetsregjering eller med to partier.»
Spania
I Spania ble det til og med holdt flere valg før en koalisjon endelig ble dannet. «I Spania har de vanligvis ikke koalisjoner. Nå har de dem for første gang. Derfor ble det holdt flere valg. Spanjolene ville vite sikkert om det ikke fantes et parti som kunne oppnå flertall.»
Så det fungerte ikke. Det var en koalisjon av sosialdemokrater og et radikalt venstreparti.
Fragmentering
«Du ser en trend over hele Europa,» sier Van der Velden. «I mange land er det politiske landskapet fragmentert. Der fragmentering skjer, og hvor flere partier har fått en mindre andel av stemmene, tar det lengre tid å danne seg.»
«Da han dannet laget i 2012 i Nederland, kunne du se at de kom ut ganske raskt. VVD og PvdA fikk mange stemmer og klarte å få flertall for hverandre, men ikke nødvendigvis for hverandre. Hver andres favorittpartner Nå er det ingen. To store spill. Det er også flere spill som ikke har så mye erfaring ennå. Det gjør det vanskelig.»
Etter at VVD-leder Ruttes løgn om CDA-parlamentsmedlem Omtzigts «posisjon et annet sted» har blitt enda vanskeligere, sier Van der Velden. «Partiene lurer på hvordan de skal samhandle med hverandre og hvem de kan stole på. De ønsker å bryte den gamle forvaltningskulturen, med flere konsultasjoner med Huset og en mer åpen koalisjonsavtale. Men det er vanskelig hvis man må samarbeide med mange partier. Så en koalisjonsavtale er generelt lukket helt for å holde koalisjonen sammen og gjøre samarbeid mulig.»
God representasjon
Derfor er det ikke lett å komme til enighet med flere partier, sier statsviter Van der Velden. «Det er lettere i for eksempel Storbritannia, hvor det største partiet vanligvis regjerer på egenhånd. Samtidig kan en mengde partier også være gode. Det er tydeligvis forskjellige syn på hvordan samfunnet bør organisere seg. De stemmene gjør det virkelig. . representert i parlamentet «.
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»