Fotball som sjakksport – Flyktninghjelpen

Sjakk kan ikke sammenlignes med fotball, selv om fotball noen ganger blir referert til som «sjakkfotball.» Dette betyr at man tålmodig sender ballen til hverandre til en åpning er funnet.

Jeg vil imidlertid gruppere disse uforlignelige idrettene under én tittel: nevneren for forsvar. Jeg skal være forsiktig, for jeg kan fotball, men ikke sjakk. Jeg kom til dette takket være en rapport fra sjakkfunksjonær Gert Ligterink på av Volkskrant av duellen i Dubai om verdenstittelen mellom den norske verdensmesteren Magnus Carlsen og hans russiske utfordrer Ian Nepomniachchi.

Ligterink var opprørt over de tre uavgjorte kampene som denne kampen startet med. «Etter en serie på 17 uavgjorte kamper er det på tide at en klassisk duell vinnes i en VM-kamp», skrev han. Den siste seieren i et verdenscup fant sted 24. november 2016, da Carlsen beseiret russiske Sergej Karjakin.

Ifølge Ligterink skyldes alle disse båndene «fremkomsten av stadig kraftigere dataprogrammer som kan beregne i større dybde enn de beste menneskelige sjakkspillerne. Med digital hjelp setter lagene til begge spillerne sammen et repertoar av åpninger skreddersydd for motstanderen der de knapt kan bli overrasket. Resultatet er at i de fleste spill etter åpningsfasen skapes det en posisjon der vinnersjansene er minimale.»

Denne formuleringen aktiverte fotballfanen i meg. Også i dagens fotball på høyt nivå arbeides det i økende grad med å minimere motstanderens «vinnersjanser». Målforebygging har blitt viktigere enn å score. Derfor får forsvarere, som per definisjon ikke er de mest kreative spillerne, ballbesittelse oftere enn angripere.

Disse forsvarerne har også fått en numerisk fordel. På femtitallet – forteller bestefaren min – så jeg et lag bestående av en keeper, tre forsvarere (to bakspillere, en akselplugg), to midtbanespillere og fem angripere (to bakspillere, to innspillere og en midtspiss) . Senere ble det normalt å spille med tre, ofte to, angripere.

Den moderne treneren instruerer laget sitt på grunnlag av alle slags statistiske data om motstanderen. Dette kalles «tight forsvar» i trener-sjargong, og så «se på måleren». Fører til kjedelige, nesten målløse kamper.

Marco van Basten klaget nylig med rette til Ziggo Sport over måten mye svakere Eredivisie-lag kjemper mot Ajax i dag. De spiller kun med én spiss, også hjemme, resten forsvarer sitt eget straffefelt på to linjer. Først de siste femten minuttene har et slikt lag rykket opp i håp om at Ajax har slått hardt. Du så også det norske laget gjøre det mot Nederland.

«Det er ikke noe annet for den nøytrale seeren,» sa Van Basten. Men den nøytrale seeren er en minoritet og har ingenting å si. Landstrener Louis van Gaal, som pleide å legge vekt på angrep, har også latt lagene sine spille mer defensivt. Han var vellykket med ham på verdensmesterskapet i 2014 i Brasil, og det er derfor han ønsker å spille i Qatar med bare to spissspillere. Hva om «vi» dermed blir verdensmestere? Jeg innrømmer det: da hører du meg ikke klage på en stund.