Vi har en historisk lik mentalitet, lutherdom, medlemskap i hanseatene og innflytelsen fra det tyske språket.
Nordmannen Snorre Karkonen-Svensson er en mann som bokstavelig talt symboliserer samarbeidet mellom Latvia og de nordiske landene. Han er norsk med islandsk etternavn, slekt i Sverige og finsk mor, mange års erfaring i Danmark, men har bodd i Latvia i mer enn 20 år.
Snorres livsstil ble sammenvevd med Latvia allerede under skolen. I niende klasse bestemte hun seg for å gå på et studentutvekslingsprogram. «Jeg dro og bodde i Ogre i ett år. Slik ble jeg forelsket i den latviske kulturen og språket. Så studerte jeg ved Universitetet i Oslo, så begynte jeg på studiene her. De tilbød meg å undervise i norsk og jeg ble sånn», sier Snorre.
Det skal sies at dette ikke er en helt tilfeldig forbindelse med de baltiske statene: allerede som 14-åring var Snorre interessert i politikk og fulgte med på nyhetene om Sovjetunionens sammenbrudd, han fikk også et brev fra en venn i Latvia.
Snorrene kan uten tvil mer om det latviske språket enn det «mellom» latviske. Han studerte baltisk filologi og underviste i norsk ved det latviske kulturakademiet i mange år.
Nordisk Ministerråds kontor i Latvia er et representasjonskontor for nordisk samarbeid, som har vært i drift i Latvia siden 1991 og har arbeidet med samarbeidsprosjekter og støtteprogrammer på ulike felt i løpet av de 30 årene de har eksistert.
Åpenhet for nye tanker, ideer og assosiasjoner er de grunnleggende prinsippene for nordisk samarbeid, og for å reflektere dette tilbyr Nordisk Ministerråds kontor i Latvia en serie menneskelige historier med tittelen «Kompasset viser alltid nord».
«Vi lever fremover, men vi forstår livet når vi ser tilbake.» (S. Kirkegors)
Snorre innrømmer at da han kom til Latvia, spilte kontoret til de nordiske lands ministerråd en svært viktig rolle i livet hans. Han tilbrakte mye tid der, deltok på arrangementer, brukte biblioteket og lærte norsk til latviere. De nordiske språkkursene i regi av kontoret var så populære at folk sto i lange køer på kontoret for å søke. Fra 1991 til 2001 kunne kontoret lære alle de nordiske språkene, inkludert færøysk.
Snorre samler nå folk i sitt eget Språkhus, hvor det for eksempel arrangeres skandinaviske bokklubbtreff og andre kulturarrangementer. Snorre språkhus ble grunnlagt i 2018. I de koselige og solrike lokalene i Avotu Street er det et omfattende språkbibliotek, det organiseres språkklubber, de underviser i norsk til latviere og latviske til latviere, utvikler undervisningsmateriell, jobber med oversettelser og de etablerer en museum for språk.
Den latvisktalende nordmannen er et ekte vandreleksikon som kan fortelle mye om hva Latvia og Norge, de baltiske landene og de nordiske landene har til felles.
— Da jeg først hørte latvisk, virket det som en blanding av finsk og russisk, ler Snorre. «Men faktisk er måten vi kategoriserer ting på, hvordan vi konseptualiserer verden, lik på begge språk. Denne sterke innflytelsen fra nedertysk er ikke bare i vokabularet, men også i vår måte å tenke på.»
Snorre begynte å snakke og også tenke på latvisk da han bodde i Ogre som utvekslingsstudent. Uttalen har i hvert fall ikke vært vanskelig, for de eneste lydene nordmenn ikke har er Z og Ž; alle andre vanskelige konsonanter – ķ, ļ, ģ – finnes også på norsk. Snorre er sint fordi han i det øyeblikket snakket veldig dårlig grammatisk: «Alle var spente! «Å, du har lært latvisk, så vakkert!» Etter det var det vanskelig for meg å bli kvitt insektene.»
Snorre har oversatt romanen «Jelgava 94» av Jānis Joņevs til norsk og er akkurat ferdig med å oversette boken «Morsmelk» av Nora Iksten.
Han har lest mange litterære verk fra Latvia, fra antikken til i dag, inkludert litteratur fra eksil. «Jeg har lest i latvisk litteratur hva det vil si å være flyktning i et annet land der de ikke aksepterer deg. Og jeg synes det er vanskelig å forstå at latviere, som har følt så grusom behandling av seg selv som nasjon, snakker om flyktninger. med så mye intoleranse og misforståelser.Det er et paradoks, avslutter Snorre trist.
På spørsmål om han føler seg mer latvisk eller norsk, svarer Snorre at han tror
mange identiteter til en person er ikke som et annet stoff i en flaske, der en identitet vil ta opp plass og etterlate mindre plass til en annen.
Det er en del av det latviske samfunnet som har opprettholdt sin norske tilhørighet. Han trekker frem miljømessig og sosial rettferdighet og et inkluderende samfunn som sentrale verdier i de nordiske landene. – Det gjør livet til folk lykkeligere, sier Snorre og viser til at solidariteten i befolkningen er mindre følt i Latvia. «Det er så rart, for latviere ser ut til å være store patrioter, i november setter alle bånd under frakkene med flaggets farger, men når det virkelig trengs patriotisme, det vil si å betale skatt og ta vare på helse og velvære. være av sine medmennesker.»
«Latvianere er redde for å dø som nasjon, men da må vi tenke på hvilke verdier vi ønsker å bevare.» Snorre etterlyser en dypere refleksjon rundt Latvias prioriteringer. «Ja, selvfølgelig er det språket, kulturen, folkloren, men det praktiseres fortsatt av en relativt liten del av samfunnet. For meg virker det som om det i de nordiske landene er tydeligere hvilke verdier det samfunnet har. er da.»
Men det skjer positive endringer også her i Riga. For eksempel i Avotu-gaten, hvor Snorre bor og jobber, etableres en naboforening og ting begynner å skje: folk løser problemer sammen og gjør sosiale ting bedre.
Det er en sterk nordisk verdi vi har til felles, sier Snorre: «Nordmenn går til fjells, latviere går til sopp. Forbindelsen med naturen er også noe som i stor grad forener latviere og nordmenn. Å vandre i naturen uten et formål er heller ikke ukjent for latviere.»
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»