Merk følgende – Denne artikkelen kan være utdatert. Vi inviterer deg til å besøke de offisielle norske nettsidene for å verifisere nøyaktigheten av informasjonen nedenfor.
Norge er et konstitusjonelt monarki med en parlamentarisk tendens
Kongefamilien, opprinnelig fra Schleswig-Holstein, stammet fra fyrstefamilien Glücksburg. I hovedsak spiller kongen bare en æresrolle, men han er et sterkt symbol på nasjonal enhet. Selv om grunnloven fra 1814 gir ham viktige privilegier på utøvende nivå, utøves de nesten alltid på hans vegne av regjeringen.
Regjeringen består av statsministeren og ministerteamet, alle oppnevnt av kongen. Men siden 1884 betyr den parlamentariske utviklingen av regimet at regjeringen må innhente en tillitserklæring fra parlamentet: utnevnelsen av regjeringen av kongen er derfor bare en formalitet.
Stortinget er enkammer og har 169 medlemmer (fire flere medlemmer etter valget i 2005). Varamedlemmer velges hvert fjerde år i hvert av de 19 fylkene i landet, etter proporsjonal representasjon. Etter valget deles parlamentet i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som så kan møtes hver for seg eller i fellesskap avhengig av agendaens betydning. Stortinget og regjeringen er i permanent dialog med de andre skandinaviske landene innenfor rammen av Nordisk Råd.
I spissen for rettssystemet står Høyesterett, eller Høyesterett, som består av 17 dommere og en president. Så er det lagmannsrettene, de ordinære domstolene og fredsdommerne. Dommerne utnevnes av kongen og regjeringen, etter forslag fra justisministeren. «Rikets høyeste domstol» er en spesiell jurisdiksjon som om nødvendig er bestemt til å avgjøre fjerning av suverenen.
Lovgivende makt
Stortinget er ettkammer og har 165 medlemmer. Varamedlemmer velges hvert fjerde år i hvert av de 19 fylkene i landet, etter proporsjonal representasjon. Etter valget deles parlamentet i to kamre, Odelstinget og Lagtinget, som så kan møtes hver for seg eller i fellesskap avhengig av agendaens betydning.
Fullmakt
I spissen for rettssystemet står Høyesterett, eller Høyesterett, som består av 17 dommere og en president. Så er det lagmannsrettene, de ordinære domstolene og fredsdommerne. Dommerne utnevnes av kongen og regjeringen, etter forslag fra justisministeren. «Rikets høyeste domstol» er en spesiell jurisdiksjon som om nødvendig er bestemt til å avgjøre fjerning av suverenen.
Lokalsamfunn
Hvert av de norske fylkene ledes av en guvernør (fylkesmann på norsk), som utnevnes av kongen i råd med regjeringen. En av sysselmennene har myndighet over både Oslo og nabofylket Akershus. Hvert fylke har også en lokal forsamling ledet av en ordfører, uavhengig av guvernøren.
De 434 kommunene i landet velger forsamlinger, som igjen oppnevner et kommunelag og en ordfører.
Øya Jan Mayen regnes ikke som et fylke, det samme er Svalbardskjærgården, som har en spesiell sysselmann (sysselmannen) med omfattende ansvar på alle områder av samfunnslivet, som politimakt.
Politisk historie
Partier representert i Stortinget
Det norske Arbeiderparti: parti travailliste
Høyre: partikonservativ
Fremskrittpartiet: høyre
Sosialistisk Venstreparti: Sosialistisk Parti
Kristelig Folkeparti: Kristelig Folkeparti
Senterpartiet: parti centriste
Venstre («Venstre»): liberal venstre
Kystfestival: kystfestival
Partier uten parlamentarisk representasjon
Rød Valgallianse («Rød valgallianse»): ytterst til venstre
Demokrater: Det demokratiske partiet
Norges Kommunistiske Parti: Norges Kommunistiske Parti
Miljøpartiet De Grønne: miljøvernere
Det Liberale Folkeparti («Det liberale folkets parti»): liberale
Arbeidernes Kommunistparti: Kommunistisk Arbeiderparti
Fedrelandspartiet («Fædrelandspartiet»): ytterst til høyre
Forsvant i dag
Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti («Norsk sosialdemokratisk Arbeiderparti»): Sosialdemokrat
Vekslinger av makt
Kjell Magne Bondevik Fra 1935 til valget i 1981 var det norske politiske liv dominert av Det norske Arbeiderpartis (Ap) flertall, som utgjorde alle regjeringer bortsett fra 1963, 1965-1971 og 1972-1973. Ap mistet flertallet på Stortinget etter valget i 1981. Siden den gang har fraværet av et dominerende parti nedfelt praksisen til koalisjonsregjeringer.
Fra 1981 til 1997 vekslet sammensetningen av regjeringer mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Arbeiderpartiet Gro Harlem Brundtland fungerte som statsminister fra 1990 til oktober 1996, da hun bestemte seg for å trekke seg fra politikken. Ap-leder Thorbjørn Jagland dannet senere ny regjering.
Ved valget i september 1997 fikk ikke Labour minst 36,9 % av stemmene, dets poengsum i 1993. Av denne grunn trakk Jagland seg fra regjeringen. En ny koalisjon bestående av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre tok over landet, med kristendemokraten Kjell Magne Bondevik som statsminister.
Denne regjeringen falt i mars 2000 på grunn av en intern uenighet om prosjektet med å bygge et gasskraftverk, en løsning som Bondevik anser for forurensende. Ap Jens Stoltenberg, nær Brundtland, dannet en ny regjering, men mistet makten i valget i 2001, som markerte den dårligste Labour-prestasjonen siden første verdenskrig.
Bondevik kom tilbake for å ta landets tøyler, og ledet en koalisjon som denne gangen samlet Høyre (konservative parti) og de liberale sosialistene i Venstre.
Stortingsvalget 12. september 2005 ga Arbeiderpartiet under ledelse av tidligere statsminister Stoltenberg seier. De oppnådde 32,7% av stemmene og 61 seter. Med venstresosialistene 8,8 % og 15 mandater) og sentristene (6,5 % og 11 mandater) utgjør de det nye flertallet siden oktober 2005. Fremskrittspartiet (høyre) øker med 22,1 % og 38 mandater). Høyre er i tilbakegang (14,1 og 23 mandater) mens Kristdemokraterna i første Bondevik i vervet mister halvparten av sine folkevalgte (6,8 % og 11 mandater). Venstre vant 5,9% og 10 mandater). (Wikipedia-kilde)
«Hipstervennlig student. Coffeeaholic. Popkulturinteressert. Uunnskyldende tv-elsker.»